I løpet av den lange veien som tar meg gjennom fem fylker, føler jeg meg mer og mer som en bonde på vei hjem. Lik en trekkfugl har jeg lenge kjent dragningen sørover, mot småbruket i Farsund, der jeg har mitt sommerrede. Når jeg nærmer meg, kjenner jeg det i kroppen.

Noen mennesker kan sniffe seg fram til hvilken årgang og appelasjon en vin kommer fra og nøyaktig hvordan blandingsforholdet mellom de ulike druene er.  Selv er jeg helt sikker på at jeg kunne bli ført i et forvirrende mønster rundt verden med bind på øynene, og hvis jeg hadde blitt satt ned i Viestad i Spind, da hadde jeg kjent meg igjen med en gang. Lufta her har en helt spesiell sødme, av blomster og hegg, kombinert med et friskt drag fra havet og den mørke, mystiske angen inne fra skogen, av mose og blader som ligger og råtner, de første kaprifoliene med sin tunge, forførende parfyme og den spisse hvitløkslukten fra ramsløken som vokser i bakkehellet. Her har jeg min bondeidyll, et eget småbruk med fjøs og uthus, en liten blå traktor og et overraskende lavt fjell med det klingende navnet Gompåsen. Når sommertilværelsen er i gang skal det ikke bare leves i naturen, men også av naturen.

Men planen møter motstand.

Hvis du slår opp i en fremmedordbok på ordet "oksymoron", så står det, i tillegg til den bokstavlige forklaringen, et eksempel: Deltidsbonde (i den engelske utgaven står det i tillegg: "see also moron"). Noen ting lar seg rett og slett ikke gjøre deltid. Å vie sitt liv til det enkle livet på landet noen uker hver sommer er som leve i sølibat deler av tida - det har ikke samme effekt. Men mens deltidssølibatet er fullt av behagelige øyeblikk og mye deiligere enn alternativet, er deltidslandbruket en stadig kilde til frustrasjon.

Mange tenker på det å dyrke sin egen mat som noe romantisk, en måte å komme i kontakt med naturen, er det i virkeligheten like mye det motsatte: En evig kamp mot omgivelsene. Mot været, som angriper med kuldeperioder der man hadde trengt sol og varme for å få frø til å spire. Mot de ville dyrene, som elsker å spise det samme som du gjør, og som helst gjør det før du rekker det. Mot snegler og småkryp som forsyner deg av skjøre blader. Og ikke minst mot ugress.

Jeg svinger opp på tunet og møter noe som likner på en jungel. Graset skraper under bilen, nye kvister sveiper langs sidene. Der jeg under våronna etablerte et mønsterbruk - fine rader med bønner, erter og kål, åtte ulike typer salater, agurker og squash - er det tjukt med bendelgras, kveke og skvallerkål. På Framfeda, der jeg har satt over hundre ulike sorter poteter, står det i dag myrstrå og vipper. "De bøyer seg mot øst og vest og hvisker, knikser mot vinden, bleker seg i solen" som Rolf Jacobsen så fint sier det. Slikt kan man bare ikke tillate.

Det sies at bondens øye er den beste gjødning. Og det er her jeg har sviktet så grovt. Noen av frøene jeg har sådd har nektet å spire. Andre står spake og engstelige inniblant alt ugresset. De som ikke liker kulde har merket seg kjølige netter, de som krever mye vann har sett på juni måned som en eneste lang ørkenvandring. Selv hardhause planter har begynt å protestere, eller resignere.

De første dagene må jeg mobilisere til en enorm redningsaksjon som involverer hele brukets maskinpark. Hakker, spader, sakser, graps og ikke minst: muskler jeg ikke ante at jeg hadde og som verker på måter jeg ikke visste at de kunne.
Og langsomt trer stedet fram igjen. Etter hardhendt luking og en skikkelig regnskur, ser salatene og erteplantene ut som om de har fått sjokk - bladene kleber seg til bakken. Men neste da har de skjønt at dette er begynnelsen på en ny og bedre fase i livet, ikke slutten. De strutter sprø og friskt grønne mot himmelen, og vokser så fort at du kan se det.

Ender og høns kommer på plass og fyller tunet med skrik og skrål. De nesten uforklarlig vakre andungene møter verden med undring der de stabber rundt på tunet. Endene patruljerer området rundt kjøkkenhagen på jakt etter snegler; en dobbel gevinst for meg, for det gjør endene feite og fine til slakta, samtidig som det beskytter de sarte vekstene fra slimete farer. Du trenger ikke intrikate planer for å bekjempe sneglefaren: Så lenge du har ender er all ting godt.

Salat som ikke er fra Nice

Den beste og mest kjente middelhavssalaten er Salade Nicoise. Dette er en slags fornorsket utgave - en farsundsutgave - med kokt makrell i stedet for tunfisk. Jeg koker makrellen i salt vann tilsatt krydder - blant annet karripulver, pepper og laurbærblad. Du kan også bruke restene fra et makrellmåltid. (Laks kan også funke fint.) Jeg er heldig som har andeegg - de er ekstra store og har ekstra fyldig smak, men du kan godt bruke hønseegg.
Jeg dyrker en del ulike salater og bruker en blanding av dem. Skal du kjøpe dem er det lurt å bruke hjertesalat og litt rucula.

Nok til 4 til forrett eller en lett lunsj
2 små makreller
2 egg
Salat
Sukkererter
Eventuelt noen tomater
Eventuelt noen ansjos eller sardiner i olje
1 ss dijonsennep
2-3 ss eddik
1 dl god olivenolje eller rapsolje

Kok makrellen i saltet vann tilsatt krydder. Kok eggene.
Vask og tørk salaten godt. Bland salat, sukkererter og eventuelt også tomater og andre grønnsaker. Ha i fiskebiter, ansjos og egg. Lag dressing ved å blande de resterende ingrediensene godt, til dressingen blir tykk. Hell over dressing like før du skal servere.

Ramsløkpure

Du trenger ikke plante og stelle for å høste. Ramsløk er den helnorske ville hvitløken. Ved gården min, som i store deler av Sør-Norge, vokser den vilt, ofte i store konsentrasjoner. Du finner dem gjerne i skyggefulle bakkehell. Bladene ser ut som liljekonvall - men du lukter fort forskjell. (Liljekonvall bør du ikke spise.) Hvis du finner ramsløk er det fint å lage en enkel pure med salt og olje, god som smakstilsetning i mange slags retter - blant annet neste oppskrift. Du kan bruke alle delene av ramsløken, både bladene (som er lette å få tak i), blomsterknoppene og løken, som må graves opp og som ser ut som et langt hvitløksfedd. Ved å lage pureen litt ekstra salt holder den seg bedre. (Og du bruker den sjelden alene, så det er bare å justere saltnivået til resten av maten.)
Ellers kan man etter hvert kjøpe god ramsløkpure.

500 gram ramsløk
2 ss salt
2 dl olje

Skyll og tørk ramsløken godt. Ha den i en blender sammen med salt og olje. Du må trolig stanse maskinen og dytte ned bladene litt i begynnelsen, sånn at knivbladene ikke bare går i lufta. Kjør lenge, til du har en god, jevn pure. Ha på glass og hell over litt ekstra olje, slik at det dekker ramsløken.

Pasta med rucula- og ramsløkpesto
Dette er et norsk alternativ til pasta med pesto - og vel så godt, spør du meg. Jeg bruker min egen ramsløkpure og rucula fra egen hage. Du kan også bruke kjøpt rucula og ramsløk, eller - hvis du ikke finner ramsløkpure i butikken - en kombinasjon av gressløk, hvitløk og andre urter du liker. Mens en vanlig pesto bruker pinjekjerner var dette utsolgt i min lokalbutikk ("alle oslofolkan, veddu"), så jeg måtte bruke pistasienøtter i stedet. Det angrer jeg ikke på, for det gjorde pastaretten enda grønnere og bedre. En ting jeg ikke tenkte på, men som kan være lurt, er å bruke grønn båndspagetti.

Nok til 4
400 til 500 gram pasta
3-4 ss ramsløkpure
100 gram rucula
50 til 100 gram parmesan
3 ss pistasienøtter, uten skall
3 ss olivenolje, eller mer

Kok pasta som du pleier. Knus nøtter, riv ost, grovhakk rucula. Når pastaen er ferdig, bland alle ingrediensene godt, og ikke vær gjerrig med oljen.