- Se der kommer mannen. Oj, han har med pinne for å klø Edel! Den må jeg se nærmere på. Oj, han har med mat til Edel! Enda bedre enn pinne!
Barna er sendt vekk på badeland. Gården er gjort klar for en siste kraftanstrengelse - en dag med død, og en dag med fest - før sommeren er ugjenkallelig slutt. For oss er det på gjensyn til neste år. For mange av dyra er det Det lange farvel.


På gårdstunet har livet funnet en egen dynamikk og rytme. Endene og kaninene, som deler en velbegrunnet skepsis mot menneskene, har blitt venner. Hver morgen når jeg åpner døra til floren vralter endene rett til kaninburet for å bekrefte at alt er i orden. Etter hva som for en utenforstående kan se ut som en kort samtale, inntar endene sin posisjon oppå hver sin stein. De ser ut som skulpturer eller vakthunder. Andungene har nesten rukket å bli like store som sine foreldre, men de har ennå ikke begynt å posere; fortsatt ligger de store deler av dagen i en klynge og varmer hverandre.

Grisen Edel er alt man kan ønske seg av en gris. Hun er så godt som altetende. Med unntak av en uforklarlig aversjon mot vannmelon, er hun åpen for det meste vi serverer henne. Pastamat, brødskalker, poteter, kake, smeltet iskrem - alt er like godt. Når hun ikke spiser eller sover, graver hun, på leiting etter spiselige røtter og andre skatter. Det som for kort tid siden var tornete buskas er nå pløyd og endevendt av det hardt arbeidende grisetrynet, en bedre jobb enn noen maskin kunne ha gjort. I tillegg er hun tillitsvekkende og snill mot både voksne og barn, alltid glad for besøk av noen som vil klø henne på nakken, leke litt, eller dusje henne med vannslanga. Når vi kommer opp fra sjøen eller ordner ting på gårdplassen, følger hun med på arbeidet, full av oppmuntrende grynt. Og ikke nok med det: Hun legger på seg med profesjonell effektivitet. Det som bare for få uker siden var en mellomstor grisunge, er i ferd med å finne formen som et ekte svin. Man kan se henne vokse fra dag til dag. Hun er fortsatt litt for mager for min smak, men det ligger i edelgrisens natur. Slik er det inntil dagen som hele tiden har vært markert i kalenderen. Markert med rødt.


I forkant av slaktingen har det vært mye diskusjon om i hvor stor grad barn - og sarte voksne - skal bli delaktige i prosessen. Resultatet er en tilbaketrekning til tiden før likestilling og kjønnsrelativisme. (Men likevel etter småbrukertiden, da alle måtte gjøre sitt.) Dette er slikt arbeid mannfolk gjør.

Det kan hende det er greiest slik, for når Edel velger sin grådige appetitt framfor det nysgjerrige studiet av stålrøret, er det slutt. Ett velrettet skudd, deretter bløgges hun. I løpet av disse sekundene utspiller det seg en av de mest dramatiske scenene man kan få med seg i dramaet om forholdet mellom Mennesket og Dyret han har temmet for sin egen nytte. Fra et dyr som er menneskevant, til det blodige beviset på at mennesket vant. Det er det naturligste i verden, men samtidig helt naturlig at ikke alle vil være med på det.

Gradvis, etter hvert som vi rengjør, skraper og gjør opp, skjer overgangen fra grisen Edel til en edelgris; seksti kilo kjøtt som skal henges, parteres og tilslutt realiseres som hovedretten på den store sommerfesten.

Kjake, lever og hjerte blir til en grov leverpostei - den beste jeg har laget; kanskje den beste jeg har smakt. Bukstykket og sideflesket blir saltet før det skal røykes. Grillen vaskes og gjøres i stand for festen.

Det er merkelig stille på gården når barna kommer tilbake, kanskje mest fordi de voksne er spente. Etter våre senkveldsdiskusjoner om hvordan små barn tåler å komme i kontakt med livets realiteter, er det interessant å se hvor lite våre hypoteser har å si for dem det gjelder. Alle ønsker å se grisen der den henger i kjelleren, omringet av iskasser for å få temperaturen ned. Men det er ikke noe spennende. Kjøtt har man jo sett før. Isbiter, derimot, kan man aldri få nok av.

Det bryter ikke ut bråk før ørene, nesa og halen friteres, like før sengetid. Kanskje er det noe spesielt med barnestallen hertilgårds, men det er likevel noe universelt over livligheten når barna kjemper om biter med sprøstekte ører og kjake. Det smaker slik baconcrisp kunne ha smakt, hvis det ikke hadde blitt overdrysset med krydder og stengt inne i en pose. Vi voksne har en tendens til å møte de litt mindre brukte kjøttstykkene med fremmedgjort vemmelse - som om noen deler av dyret er urene - eller en selvbevisst modighet - hvis vi har jobbet for å fortelle oss selv at det ikke er tilfellet. Det samme gjelder ikke for barn. Hvis ingen har fortalt at noe er ekkelt, så er det ikke ekkelt. Det er som franskmennene sier: "Tout est bon dans le cochon - alt er godt på grisen".
- Mer griseøre!
- Jeg vil ha snuten!
- Nei, jeg!

Selv de myke kaninene må samme vei. Når kosedyr er matauk har potensial til å være mer problematisk, men slik er det. Dyra kom uten returrett. I filmen Down By Law forteller Roberto Benigni om hvordan hans mor stelte kaninene. "Snille kanin, gode kanin," sier moren mens hun klapper den kjærlig. Så, ganske så plutselig, tar hun hånden og gir den et slag i bakhodet, hvorpå hun tilbereder den med rosmarin, hvitløk, olivenolje og andre, hemmelige ingredienser. Jeg har alltid visst at den filmen ville bli nyttig for meg. For det er nettopp slik det er, så dramatisk og så enkelt. Et velrettet slag i bakhodet, en skarp kniv, og snart putrer det i gryta.

"Veldig merkelig, den moren min", konkluderer Benigni. Det er litt merkelig at de det ene øyeblikket er små, lodne dyr, og det neste middagsmat. Men så lenge vi er kjøttetere, er det slik det må være, enten man gjør det selv eller får noen andre til å gjøre det for seg. Dyra kom uten returrett, og snart er sommeren slutt. Kanskje en gang om noen år vil det bli mindre populært og mer skrik og tenners gnissel i ungeflokken når slike dåder skal gjennomføres, men akkurat nå gir det meg en dyp tilfredshet å se små tenner gnage på saftige kaninlår stekt med nettopp rosmarin, hvitløk og olivenolje.
- Er det merkelig, spør jeg.
- Nei, ikke merkelig med kanin. Det er godt. God kanin!


Kaningryte med rosmarin, oliven og sitron
Til 4 personer

Kaninkjøtt er utrolig lett å tilberede, og det har en mild og god smak. Hadde det ikke vært for at man bare sammenlikner kylling med ekle ting - Slange? Det smaker litt som kylling. - kunne man sagt at det var litt likt på smaken. Kjøttet er uansett temmelig magert, så det er best å tilberede det i gryteretter. Du kan også bruke denne oppskriften på kylling - i så fall ville jeg enten brukt en hel kylling, eller lårene. Bryststykkene smaker jo nesten ingenting.
Server med brød, og kanskje noen stekte fennikel. (Ha dem gjerne oppi gryta.) Det finnes gode, økologiske sitroner på mange supermarkeder for tida (for eksempel på Coop Mega i Lyngdal), de er fine, for man kan bruke hele sitronen, med skall og alt mulig.

Du trenger:
1 kanin
1-2 ss hvetemel
1 ts salt
8 fedd hvitløk
1-2 ts finhakket rosmarin
En neve oliven
1/2 sitron
Grønnsaker, for eksempel fennikel
Olivenolje

Slik gjør du:
1) Skjær kaninen i 8 biter.
2) Dryss over litt hvetemel, salt og rosmarin.
3) Varm olje i en stor gryte. Brun stykkene.
4) Det kan være lurt å gjøre det i to omganger.
5) Knus 2 fedd hvitløk med flatsiden av en kniv. Del de andre på langs.
6) Stek de knuste hvitløkene sammen med kaninen i et par minutter, til de begynner å bli gyllenbrune. Ha i resten av hvitløken, oliven, press over sitronen.
7) Hvis sitronen er økologisk, del opp skallet og ha det oppi gryta. Ha i et par desiliter vann, sett på lokket og la småkoke i 30 minutter.
8) Skal du ha i grønnsaker, ha dem i det siste kvarteret.
9) Smak til med salt og eventuelt med olivenolje og rosmarin før du skal servere.


Hjemmelaget baconcrisp

Du kan bruke alle de feite delene av grisen til dette - så det gir deg mange muligheter. Navnet baconcrisp fortjener det vel egentlig ikke med mindre man bruker baconsvor, men jeg synes det i grunnen er best med ikke-røykt kjøtt.

Det kan høres temmelig massivt ut å ta fete stykker svin og fritere dem i mer fett, men sannheten er at kokingen gjør at mye av fettet forsvinner sammen med vannet.
Jeg synes det er godt å servere med litt eddik - gjerne en halvmørk eddik som sherryeddik eller malteddik. (Balsamico er ikke godt til alt.) Litt salt, gjerne tilsatt chilipulver, er også godt.

Jeg angir ikke noe mengdeforhold, bare en framgangsmåte. Hvor mye du lager er opp til deg. Husk at når du skjærer av svoret, så er det viktig å få med litt av underhudsfettet - dette blir helt sprøtt og aller best. Du kan bruke ribbe, kjake, sideflesk, øre, snute eller hale - men de siste må nok bestilles av slakteren noe tid i forveien.

Du trenger:
Minst én liter frityrolje, helst to. Har du to liter er det beste å bruke halvannen liter til friteringen, og ha en halv liter stående ved siden av i et glass eller desilitermål. Hvis oljen blir for varm må du ikke helle i vann, men heller helle i litt av den romtempererte oljen. Ha et lokk tilgjengelig, i tilfelle det tar fyr. Dette er den eneste sikre - og veldig enkle - måten å slukke på. (Dette er ikke særlig sannsynlig; jeg har aldri opplevd det. Likevel kan det være lurt å huske at frityrbrann ikke skal slukkes med vann.)

Slik gjør du:
1) Skjær opp fettet på forhånd, så du har alt klart.
2) Du trenger en hullsleiv til å løfte ut det friterte fettet og et kjøkkenhåndkle eller kjøkkenpapir å legge det på.
3) Legg ett stykke fett i oljen og varm den opp. Når det begynner å koke livlig rundt fettstykket er det lurt å skru ned varmen litt. Det skal fritere energisk, men dessverre er det ikke så langt mellom akkurat passe varmt og altfor varmt, så vær litt forsiktig i starten.
4) Ikke friter mer enn noen få stykker av gangen - seks til åtte stykker er passe. Du har ferdig baconcrisp når boblene nesten helt har sluttet å komme og fettet har blåst seg litt opp.
5) Når alt vannet har fordampet er veien raskt mellom passe sprø og brent, så vær oppmerksom. Sett alltid gryta til side når du ikke har oppi fett - uten noe oppi blir frityroljen lett for varm.