Det er noe med krigslitteratur som er dypt fascinerende: Livet i skyttergravene har en tendens til å bringe fram det beste - og det verste - hos menneskene. Så mye står på spill for så mange. Og slagene som utkjempes kommer til å ha ringvirkninger lenge etter at kampen er over; de vil forme historien.

Samtidig har krigslitteraturen en tendens til å ha et litt snevert perspektiv. Den kan lett bli for teknisk, oppramsende og nærsynt. Så også med den nylig publiserte boka
"The Pavlova Story" av Helen Leach. Boka skildrer et for oss lite kjent kapittel i forholdet mellom New Zealand og Australia, den såkalte "pavlovakrigen". Mens resten av verden var opptatt av krigen i Irak og andre viktige verdensproblemer, brøt det ut en trette mellom de to nabolandene om hvem som var opphavet til pavlovaen, en marengsaktig dessert oppkalt etter den russiske ballerinaen Anna Pavlova.


Australierne har alltid sett på pavlovaen som sin rett. Den ble, sier de, oppfunnet av kokken Bert Sachse i Perth den 3. oktober 1935. Hvert eneste år blir dagen feiret, gjerne fulgt av avisoverskrifter som "The Pavlova is Ours" (Sunday Times Perth).


Newzealenderne på sin side, hevdet at retten kommer fra deres side og anklager australierne for tyveri av deres nasjonalkake.

Dette var tilstanden - begge mente at de hadde rett - inntil 1999 da pavlovaforskeren og antropologen Helen Leach ved universitetet i Otago i New Zealand publiserte en artikkel der hun for første gang kunne dokumentere nyzealandske pavlovaoppskrifter helt tilbake til 1926. Med det var krigen et faktum. New Zealandsk presse kalte australierne for "pav-pinching dingo wranglers", australierne kontret med å anklage kiwiene for å være smålige kaketyver. Og slik har det fortsatt, og slik fortsetter det.

Seinest for en måned siden kom New Zealands ferske statsminister John Key med en utblåsning til Australian Assiciated Press hvor han anklaget australiere som krevde eierskap til pavlovaen som tåpelige og barnslige. (Tidligere statsminister Robert Muldoon mente at newzealandere som emigrerte til Australia "hevet IQ-nivået til begge land".) Australierne svarer med å kalle kiwiene for "små hobbiter" (Sydney Morning Herald). Og slik fortsetter det, lenge etter at den akademiske debatten er over.

Det kan virke som en triviell ting å kjempe om, en pavlova er jo ikke annet enn egg, sukker og masse, masse luft. Men, for å parafrasere Liverpool-treneren Bill Shankly: Dessert er ikke et spørsmål om liv og død, det er mye viktigere enn som så. I en matrett som har arbeidet seg inn i folkesjela finner man mer enn bare næring. Den kan være et symbol på noe større - ønsket om noe uforanderlig, et holdepunkt i en omskiftelig verden. Vi snakker fint lite om fårikålens opphav (skotsk mor, nederlandsk far), lapskausens oppvekst i Liverpool eller det faktum at smalahoved både er slå-seg-på-brystet-matcho-vestlandsmat og typisk marokkansk bondekost som smiler til deg på markedet Djamaa El Fna i Marrakech.

Dessuten er pavlovaen verd å kjempe for. Den minner om marengs, men er noe annet. For mens marengs skal være sprø, er poenget med en god pavlova at den er sprø utenpå, og myk, nesten marshmallowaktig inni. Oppå er det pisket krem og en eller annen fruktblanding - den klassiske er laget med pasjonsfrukt, mens nasjonalistiske kiwier ofte bruker nettopp kiwi. Det er ikke avansert, men det er genialt.

I sin 200-sider lange beretning om pavlovaen, kommer Leach med en utstrakt hånd over Tasmaniahavet. For selv om den første varianten er fra New Zealand, er pavlovaen, slik mat stort sett er, et resultat av stadige runder med prøving, feiling og videreutvikling. Og dermed kan man si at retten har blitt oppdratt av begge landene. På et tidspunkt var det vanlig å fjerne all marengsen og erstatte den med gele - det var ikke et stolt øyeblikk i pavlovaens historie.

Under introduksjonen av mikrobølgeovnen ble denne tatt i bruk for å gjøre desserten like bløt, vammel og brenn-deg-på-tunga-varm-inni som resten av middagen.
Mens foreldrene har kranglet, har pavlovaen vokst opp og reist ut i verden. Jeg fikk min første pavlova i Sør-Afrika, der den ble presentert som en fransk rett. Selv lager jeg pavlova med de første, søte norske jordbærene. Og da er den norsk. Ta den, hobbiter og kengurukokker!

Pavlova med jordbær
Når du har bunnen kan du lage alt slags fyll, så lenge det er søtt og litt friskt. Her bruker jeg ferske jordbær, smakssatt med en balsamicosirup. Etter hvert som jordbærene blir bedre og bedre slutter jeg å bruke balsamico og erstatter det med hvitvinseddik (for jeg vil fortsatt ha friskheten). Litt mynte eller sitronmelisse kan også være godt sammen med bærene.

Bunnen brukes som utgangspunkt for neste oppskrift også.


Når man først har laget én pavlova, kan man lage en uendelighet av forskjellige utgaver. Det letteste er å variere fyllet med sesongen, og bruke rips eller blåbær, bringebær eller solbær, eller en kombinasjon. Man kan også smaksette bunnen eller kremen.




Det enkleste og mest klassiske er å tilsette litt vaniljefrø, men også litt kaffe eller en klunk brennevin - enten konjakk eller appelsinbrandy - kan også passe fint.

For bunnen trenger du:
3 eggehviter
1/4 ts salt
2 dl melis
1 spiseskje maismel (maisenna)
1 ts lys eddik
For fyllet:
1 dl kremfløte
500 gram jordbær, delt i fire
2 ss balsamico
1/2 dl sukker
1 ts revet sitronskall

Slik gjør du:
1) Forvarm ovnen til 150 grader.

Lag bunnen:
2) Vask bollen på miksmasteren din godt med såpe, skyll godt, tørk deretter av med kjøkkenhåndkle dyppet i eddik. Dette er for å fjerne alle fettrester - de vil hindre eggehvitene i å bli luftige.

3) Pisk eggehvitene sammen med salt til de blir helt stive.

4) Tilsett 3 spiseskjeer kaldt vann og pisk videre til du igjen har en maksimalt luftig blanding.

5) Bland melis og maismel og tilsett dette til eggehviten, litt av gangen, mens du stadig pisker.

6) Tilsett eddik til slutt og pisk til du har en jevn, skinnende blanding.

7) Bre denne marengsblandingen utover et stekebrett med bakepapir, eller bunnen av en springform. Det er fint om den er noe tjukkere ytterst enn i midten, der fyllet skal være.

8) Bak i ovnen i om lag 35 til 40 minutter til du har en stiv og sprø overflate, mens midten fortsatt er myk og luftig, nesten som en marshmallow. La stå og kjølne i en times tid før du har på fyllet.

Lag fyllet:  
1) Pisk krem og sett den kjølig. Hvis du skal servere kaken ute kan det være lurt å løse opp 1 teskje gelatinpulver i litt vann og blande dette i kremen - da holder den formen bedre.

2) Bland balsamico og sukker med et par spiseskjeer vann og varm opp til sukkeret har smeltet.

3) Ta av varmen og tilsett halvparten av jordbærene. Bland godt. når blandingen er avkjølt, tilsett resten av jordbærene, samt sitronskallet.

4) Når marengsen har kjølnet til romtemperatur og du er klar til å servere, bre over pisket krem, fyll deretter på med jordbærfyllet.

Pavlova med pasjonsfrukt
Dette er en av de mest opprinnelige pavlovaene. Merkelig nok ble ikke kiwi særlig populært i New Zealand før etter annen verdenskrig, selv om det er der frukten kommer fra, så også der brukte de pasjonsfrukt.

Framgangsmåten på å lage selve bunnen er den samme som forrige oppskrift.

1 pavlovabunn (se forrige oppskrift)

Du trenger:
2 dl kremfløte
1 dl melis
10 pasjonsfrukt

Slik gjør du:
1) Bak pavlovabunnen som i oppskriften over.

2) Pisk krem og tilsett halvparten av melisen.

3) Åpne pasjonsfrukten og ha frøene i en bolle.

4) Bland inn resten av melisen. Bre halvparten av kremen over bunnen.

5) Bland resten av kremen med halvparten av pasjonsfrukten, og bre den over.

6) Topp kaken med resten av pasjonsfrukten.


Frisk varm og kald limepavlova med blåbærfyll

Dette er en litt kjettersk, men veldig god pavlova som skal være varm utenpå og iskald inni.
Hvis du er lur lager du denne samtidig som du lager en av de andre pavlovaene, så har du denne klar i fryseren. Kaken kan også spises frossen, som en iskake.

Du trenger:
3 eggehviter
1/4 ts salt
2 dl melis



1 spiseskje maismel (maisenna)
2 spisesskjeer limejuice
1/2 teskje fint revet limeskall
1/2 dl rørte blåbær, kjøleskapkalde
2 dl kremfløte, pisket
Eventuelt 1/2 dl sukker
Eventuelt 1 ss konjakk

Slik gjør du:
1) Rengjør bollen og vispen.

2) Pisk eggehvite og salt, pisk inn 2 spiseskjeer vann, og gradvis melis og maisenna, til slutt limesaft og limeskall.

3) Bland pisket krem og rørte blåbær, smak til med sukker og eventuelt konjakk.

4) Bre halvparten av den piskede eggehviten utover bunnen av en springform, gjør den tjukkere i kanten enn i midten.

5) Fyll på med blåbærkremen, men ikke fyll på hele veien til kanten.

6) Dekk til med resten av den piskede kremen. Dekk med plast og frys.

7) Før servering, forvarm ovnen til 200 grader. Fjern plasten og siden av springformen og stek i ovnen i 20 til 25 minutter. Overflaten skal være gyllen, men midten skal fortsatt være frossen.