Og, som en av de første på over fem hundre år, biter jeg i en nepe fra innerst i Lysefjorden i Grønland. Nepe er godt – men vanligvis bare litt godt. Denne er søtere og bedre enn noen annen. Rødbetene er det samme. For ikke å snakke om dillen – som har en smaksdybde og intensitet som jeg ikke trodde var mulig – uten å bli stramt, som dill kan bli. Det er nydelig, og en helt uventet, usannsynlig Edens hage midt i Grønland. Likevel synes jeg ikke det er verd å dø for. Og litt rart å tenke på at så mange har gjort nettopp det.

Lysefjorden i Grønland er som Sognefjorden – after Thunderdome – helt uten mennesker, tunneler og strømledninger. Slik lages fjorder når man arbeider i widescreen og technicolor. Det er ikke bare storslått og vakkert, tenker jeg mens vi seiler inn den sju mil dype fjorden – det er National Geographic-storslått-og-vakkert. Og ganske riktig. Halvveis inn fjorden passerer vi en båt. Den inneholder en fotograf fra National Geographic. Etter at den er tilbakelagt ser vi ingen flere folk, bare høye fjell, fosser og dramatiske steinrøyser. Dette er stedet der ingen kunne bo.

I 985 iverksatte den norsk-islandske oppdageren og villmannen Eirik den Røde en av historiens mest spektakulære reklamekampanjer. Familien hadde en lang tradisjon for ikke å passe inn i de etter deres smak altfor byråkratiske norrøne samfunnene. De var sendt i landflyktighet fra Norge ”etter noen drap”, ikke lenge etter havnet Eirik i et liknende uføre på Island. Han reiste vestover og fant et ukjent land; for det meste is, men med noen tiltalende, grønne daler, ikke ulik Vestlandet i Norge hvis man la godviljen til. Han beskrev dette nye landet som fruktbart og lovende – med en fare for å overdrive mer enn hva godt er. Og ”han kalla det Grønland, av de han meinte folk ville verte meir huga på å fara dit når landet hadde eit godt navn”. Mange mennesker fulgte etter og i løpet av noen få år hadde han etablert en vestre utpost for den norrøne kulturen. På det meste bodde det mer enn 5000 mennesker i Østbygda og Vestbygda som de to bosetningene het. (Eirik hadde ikke noe mot å forvirre heller; begge bygdene lå på vestkysten.)

I nærmere fem hundre år varte den norrøne bosetningen på Grønland. Så opphørte den. Folk døde – eller forsvant. Og ingen vet hvorfor. Det er et av historiens store mysterier. Det er spekulert mye i årsakene. Kanskje var det et anstrengt forhold til inuittene, som ble beskrevet som ”skrællinger”. I en av de samtidige beskrivelsene står det at disse folkene nesten ikke blør hvis man stikker dem, men hvis man stikker dem litt mer, da blør de noe voldsomt. Det er lett å tenke at det ikke blir noe godt naboskap av slikt. Andre forklaringer går ut på at de forårsaket sin egen død ved å insistere på å spise kjøtt og drikke melk, enda forholdene for landbruk var på minussiden av det marginale, og aldri lærte seg å jakte på ringsel. Den amerikanske evolusjonsbiologen Jared Diamond mente at en årsak kunne være at de hadde utviklet et tabu mot å spise fisk og dermed sultet i hjel. En mer en eksentrisk Heyerdahl-vri er at de ble kidnappet og solgt som slaver til Tenerife. (Noe som, tingene tatt i betraktning, ikke ville vært så ille.)

Det man i hvert fall kan si med noen grad av visshet er at deres forsvinning sammenfalt med en ny kuldeperiode, en liten istid. Og det man også kan måle med stor grad av sikkerhet, er at det nå blir varmere. Det er hagen til Sten Pedersen et håndfast og spiselig bevis på.

En gang hadde det vært dyrket korn, sanket høy og drevet med sauer, kuer og hester i den bratte hellinga. Da Sten Pedersen begynte å dyrke grønnsaker på den gamle norrøne gårdstuften på slutten av 1980-tallet hadde den ligget øde i over fem hundre år. I løpet av de tjue årene som har gått siden den gang, har klimaet beveget seg med stormskritt. Det kan Sten bevise uten å ty til noen PowerPoint-presentasjon.

- Før kunne jeg ikke plante før 25. mai, og alt måtte opp av jorda til den 15. september. Nå kan jeg plante den 15. mai og jeg behøver ikke å høste før den 25. Det betyr at vekstsesongen har blitt mer enn tre uker lenger, sier Sten Pedersen.

- Fortsetter det slik tør jeg ikke tenke på hva jeg kan dyrke om ti eller tjue år.

Ved siden av rødbetene ligger det en hestetann – en suvenir etter de forrige eierne. Den legger Sten i en kasse, sammen med pilspisser, biter av kokekar og andre oldtidsminner som dukker opp når man jobber med jorda, vitnesbyrd om en forgangen tid som skal sendes inn til nasjonalmuseet til arkivering.

På ett vis lever Sten i fortida, omkranset av de samme steingjerdene som de norrøne bosetterne, med jorda som de har opparbeidet, som de har levd av, og tilslutt ikke kunnet overleve på. Men først og fremst handler den om framtida. Sten jobber på barnehjem og etablerte hagen for at barna skulle kunne lære om maten de spiste. Slik de norrøne bosetterne slet med konsekvensene av et uklokt og lite bærekraftig kosthold, har de moderne grønlenderne også store utfordringer. Selen, som har vært den viktigste maten i uminnelige tider, er truet av global oppvarming. Forurensning fra andre deler av verden kommer nordover og konsentrerer seg øverst i næringskjeden, og de siste årene har det blitt advart mot å ha et kosthold som i for stor grad er basert på sel. For Sten er det viktig å vise at det finnes alternativ til fastfooden, som er i ferd med å skape en overvektspandemi på Grønland. I tillegg leverer han grønnsakene til restaurant Nipisa i Nuuk, den eneste som kan by på lokale grønnsaker og urter, smakene fra det stadig grønnere landet.

Prosjektet det har vært så vellykket at Sten nå har fått overtatt flere andre jordteiger lenger inne i fjorden. Det lover godt for framtida – sett fra ett perspektiv. Hadde det bare ikke vært slik at det ene folks rødbete, er et annet folks flom eller tørke.

Kveite med rødbete og dill
Til 2 personer

Ved å bake rødbetene blir de ekstra søte og deilige. Hvis rødbetene er ferske og fine, så er det fint å bruke bladene til en liten salat. De har en litt saltaktig smak, så det kan være godt å kombinere dem med den friske smaken av persille til en liten salat du kan servere ved siden, bare blandet med litt olje og sitron eller eddik.

Hvis du dyrker din egen dill, eller finner krondill, så er det flott.

Du trenger:
400 gram kveite
500 gram rødbeter, helst med stilk og blader
2 dl buljong eller kraft
1-2 ts dillfrø
Smør eller olje
Eventuelt litt finhakket bacon
Fersk dill

Slik gjør du:
1) Forvarm ovnen til 200 grader.
2) Del rødbetene i mindre biter. Ta vare på stilkene. Legg bladene – hvis de ser noenlunde pene ut – i isvann.
3) Legg rødbetene i en idfast form, hell over buljong, dryss over dillfrø eller kronen på selvdyrket dill, pluss smør eller olje og eventuelt litt bacon.
4) Bak i ovnen i 25 minutter. Trolig fordamper buljongen. Det er bare fint.
5) Krydre fisken med salt og eventuelt hvitt pepper.
6) Ta ut formen, legg på rødbete stilkene, og legg fisken oppå.
7) Bak i ovnen i 10 til 12 minutter. Dryss over litt fersk dill like før du skal servere.

Lammerygg med kvann
Til 2 personer

Lammekjøtt var viktig i vikingtida, men dyra døde ut med de norrøne kolonistene, og kom ikke tilbake igjen før i nyere tid. Blant annet har flere nordmenn forsøkt seg som sauebønder på Grønland – med godt resultat for ganen – like godt som norsk lam – men ikke for lommeboka.

Dette er en rett som er servert av Michael Hansson, som er kjøkkensjef ved restaurant Sarfalik i Nuuk – den er superenkel, det gode kjøttet har ingen konkurranse fra andre store smaker. Det er viktig å beholde fettet på ytterst. Det isolerer kjøttet, pluss det smaker godt. Dette kan du lettest få hvis du kjøper en hel kotelettkam, eller hvis du ber slakteren om å skjære ut ytrefileten av denne. 

Kvann vokser vilt i Grønland, og i Norge også, og har vært i bruk i uminnelige tider (blant annet som medisin mot apati). Litt mindre i det siste, dog. Det har en underlig parfymert smak. Du trenger ikke all kvannen, naturligvis. Når du først har syltet den, kan det brukes både til saltmat – som lam – i desserter og til ost.

Du trenger:
400 gram ytrefilet av lam, helst med fett
Eventuelt 1-2 kvister rosmarin
Salt og pepper
300 stenger kvann
1 dl sukker
2-3 ss eddik
Eventuelt 1 stjerneanis

Slik gjør du:
1) For å sylte kvann: Skjær kvannen, på tvers eller i skråsnitt.
2) Ha sukker, eddik og litt vann i en gryte og kok i 8 til 10 minutter.
3) Smak til med mer eddik, eventuelt mer sukker.
4) Ha over på glass med lokk. Kan stå lenge.
5) Krydre lammet med salt og pepper.
6) La det stå i romtemperatur i minst en time.
7) Stek i panna med skinn- og fettsida ned i 5 minutter, stek i to minutter på den andre siden.
8) Skru ned varmen til middels lav og fortsett i om lag 7 minutter, eller til kjernetempreturen er 60 grader. (Bruk steketermometer, helst elektronisk. Har ikke? Skaff deg!)
9) Eventuelt kan du avslutte i ovnen, ved 150 grader.