Hva vet vi om Kuwait? Om kulturen? Om folka? Om hva landet har å by på? Noe god musikk? Bra teater? Kule folk? Det eneste de fleste av oss vet er at det er nok olje der til at landet i 1991 ble vurdert som viktig nok til å gå til krig for. Og at kvinner ikke kan kjøre bil. Eller var det Saudi-Arabia?

Når vi snakker om Norges plass i verden er det alltid med en temmelig forkvaklet - eller optimistisk - forestiling om vår egen posisjon. Vi klipper ut notiser i Sydney Herald om den nye operaen og en reisereportasje fra Toronto Star om våre vakre fjorder eller et statsbesøk, og så er vi overbevist om at hele verden sitter og følger med på hva vi gjør - fulle av beundring. Vi er en stormakt i egne øyne.

Sannheten er nok litt annerledes. Sett fra avstand er landet vårt mindre sentralt enn vi liker å tenke, nok en oljerik lilleputtstat både på den geopolitiske og kulturelle globusen. Med litt for god uttale er Norway farlig likt Nowhere.
Det folk flest vet om Norge er at det er det fredelige landet på andre siden av bensinpumpa. Og at kvinner får lov til å kjøre bil - eller bli statsministere, eller gifte seg med hverandre hvis det er det de vil. De spesielt interesserte har hørt om norsk design, om Ibsen og Bergman. (Eller var det Sverige?)

Men på ett område er vi en slags stormakt, én ting skiller oss fra Bahrain og Qatar. Det er torsken. På tallerkener over store deler av verden er den norske torsken vår aller beste ambassadør. På grunn av torsken vil millioner av mennesker smile og tenker gode tanker når de hører landet vårt nevnt.

Torsken var vår første eksportvare, og den er fortsatt på mange måter vårt viktigste bidrag til verden. Olje er mer lønnsomt, men den er det ingen som tenker på med mindre den forsvinner, eller blir dyr. Torsken er viktig fordi den både har funksjon - den metter - og dessuten også mening for den som kjøper den - som en bærer av deres kultur og tradisjon.

Torsken har et uventet stort nedslagsfelt: Fra Italia, Spania og Portugal til Karibia, Brasil og de delene av Vest-Afrika som har råd til en slik luksus. Merkelig nok har den norske dominansen økt de siste årene. Mens portugiserne og spanierne tradisjonelt kjøpte torsk av baskerne, og mange av de amerikanske klippfiskelskerne fikk sine forsyninger fra Canada, har torskefisket der nesten stoppet helt opp. Island er opptatt med å fiske opp alt de har så fort de kan. Snart er vi den eneste stormakten igjen - en torskesupermakt. Med mindre vi med oljeutbygging i Lofoten og forvaltningstrøbbel i Barentshavet sørger for selv å kvitte oss med den posisjonen.

Torsken er noe mer enn et produkt med en imponerende markedsandel. Den er, slik amerikansk film og musikk har klart å bli i store deler av verden, så viktig at den har vevd seg inn i kulturen til en rekke folk. Mange vil ha vanskelig for å tenke på seg selv uten. For å parafrasere Ibsen: Ta klippfisken fra en gjennomsnittsportugiser, og du tar livsgleden med det samme.

Det merkeligste ved vår posisjon er hvor lite vi vet om torskens liv utenfor Norge. Det er nesten som om vi skulle selge olje uten å kjenne til forbrenningsmotorens hemmelighet. Bacalaoen lærte vi først om på slutten av 1800-tallet, da spanske handelsregler gjorde at spanske fiskehandlere kom til Norge for å hente fisken sin selv. Og fortsatt har vi liten anelse om at klippfisk er yndet frokostmat i Karibia, eller at nasjonalretten i Jamaica er "ackee and saltfish", en kombinasjon av vår fisk og en merkelig, potensielt giftig frukt som ligner på en hjerne og smaker som eggerøre.

For de fleste av oss er torsken en råvare som smaker best når den er veldig fersk. Den er helt fabelaktig om vinteren, helt vidunderlig - kanskje den beste av alle fisker - når skreien kommer inn til Lofoten i februar og mars. Og litt mindre spennende, men likevel god, når vi en gang i blant får en torsk på kroken eller i garnet midt på sommeren.

Torskens andre liv er helt annerledes. I Portugal blir klippfisken servert med så mye og så streng hvitløk at selv hvitløkselskere får bakoversveis når de kysser sine koner etter middag. I Brasil og deler av Karibia kommer det chili inn i blandingen. Italienerne kan leke seg med kapers, urter og sitron. Og slik fortsetter det, med uendelige muligheter gjennom pastaretter, frityrballer og sauser, til frokostmat og hjernefrukt.

Når diplomater og politikere klipper snorer og snakker om viktigheten av kulturutveksling, snakker de forbløffende lite om klippfisk. Men gjennom å følge med torsken ut i verden kan vi lære mer om andre folk og vår egen rolle i verden. Om vi ikke blir klokere, blir vi i hvert fall litt stoltere.

Lettsaltet torsk med tomat og kapers
Til 2 personer

Dette er en italiensk eller portugisiskinspirert torskerett. Tidligere ville man alltid ha brukt tørrfisk (i Italia) eller klippfisk (i Portugal), men nå har det blitt ganske vanlig å få lettsaltet, fersk torsk også sør i Europa.


Dette er en typisk al forno-rett, altså en rett som er tilberedt i ovnen. Det er egentlig ikke noe matlaging involvert; du bare har alt i en ildfast form og steker inntil det er ferdig. Du kan justere hvitløkssmaken ved enten å steke den på lav eller skikkelig høy varme, for henholdsvis ekstra mild eller ekstra sterk smak.
(For midt-på-treet, gjør ingenting annet enn å ha den i formen).







Du trenger:
300 til 400 gram lettsaltet torsk med skinn, i to eller fire biter
6 cherrytomater, delt i to
2 ss kapers, godt skylt
2 fedd hvitløk, hakket
3 ss olivenolje
Eventuelt en liten neve svarte oliven uten stein
Eventuelt litt basilikum

Slik gjør du:
1) Forvarm ovnen til 175 grader.

2) For mild hvitløkssmak, stek den på lav varme i litt olje. For sterk, stek den på skikkelig høy varme, så det ryker av oljen og hvitløken blir sprøstekt.

3) Ha alle ingrediensene unntatt basilikum i en ildfast form og bland dem litt.

4) Bak i ovnen i om lag 20 minutter, ganske langt nede i ovnen. (Det tar ganske lang tid før varmen kommer gjennom en ildfast form. Bruker du en metallform går det fortere. Sjekk fisken med en gaffel - flaker den seg nokså villig, er den ferdig).

5) Riv opp noen basilikumblader og dryss dem over før du serverer.

Saltfisk fra Mauritius
Til 4 personer

Dette er en klippfiskrett hvor fisken skal gå nesten i oppløsning. Server med ris eller linser.
Hvis du bruker klippfisk må du bløte den opp i minst ett døgn (se under).


Du trenger:
250-350 gram klippfisk, eller om lag 750 gram lettsaltet torsk
1 løk, hakket
2 vårløk, hakket
3 grønne chili, hakket
1 ss korianderblader



2 ts korianderfrø, grovt knust
1 ts gurkemeie
Olje
Mer koriander til pynt

Slik gjør du:
1) Legg fisken i bløt og la den ligge i minst ett døgn. Skift vann 2 til 3 ganger underveis.

2) Kok fisken i 15 minutter, til den flaker seg. Plukk fisken i mindre biter.

3) Stek fisken i olje over høy varme til den er gyllenbrun.

4) Ha i resten av ingrediensene og stek vider til løken er gyllen og myk.

5) Smak eventuelt til med litt karripulver. Dryss over litt mer frisk koriander like før servering.

Bakt klippfisk med sitron og oliven
Til 4 perosner

Du må bløte opp klippfisken i mist ett døgn. Bruk helt det tjukkeste stykket av fisken. En kul portugisisk tilberedelsesform er å koke fisken litt i melk - den bruker jeg her i kombinasjon med baking.


Du trenger:
400 gram klippfisk
1 liter melk
3 fedd hvitløk, knust
Olivenolje
4 sitronbåter
Sitronsaft




Slik gjør du:
1) Bløt opp fisken i minst ett døgn. Skift vann et par ganger underveis.

2) Ha fisken i melk, kok opp, skru av varmen og la fisken ligge i melka. Det er meninga at fisken skal bli litt, men ikke helt kokt.

3) Forvarm ovnen til 225 grader.

4) Løft ut fisken av melken, gni den inn med hvitløk og legg den i en ildfast form sammen med oliven og sitronbåter.

5) Bak fiskestykkene i 5 minutter, snu dem og bak i 5 minutter til.

6) Hell over olivenolje, press over sitronsaft og dryss over persille.